Vi viser til høringsbrev datert 03.07.15 hvor det bes om høringsinstansenes syn på de foreslåtte endringer i utlendingsloven av 15.mai 2008 nr.35.
Jussformidlingen stiller seg i all hovedsak negativ til de endringer som departementet foreslår.
Vi stiller oss derimot i utgangspunktet positive til at Justisdepartementet ønsker å sette fokus på forebyggende tiltak mot denne typen kriminalitet.
1. Hjemmel for bortvisning
1.1 Tredjelandsborgere
Jussformidlingen stiller seg positive til å klargjøre regelverket ved uttrykkelig å regulere utvisning ovenfor tredjelandsborgere. Slik vi ser det, vil denne endringen kunne øke forutberegneligheten for de mennesker som dette angår. Likevel vil vi understreke at det er betenkelig å benytte seg av skjønnsmessige og vage vilkår som «grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn» når det er tale om en så inngripende reaksjon som bortvisning. Vi mener at når man først skal klargjøre et regelverk, er dette en god anledning til å presisere innholdet i disse vilkårene nærmere. Dette kan for eksempel gjøres gjennom en tydeligere lovtekst og en nærmere redegjørelse for regelens virkeområde i forarbeidene.
1.2 Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen
Jussformidlingen ser behovet for å endre regelverket slik at vår nasjonale praksis i størst mulig grad samsvarer med de øvrige EU-landene. Departementet er av den oppfatning at endringen vil skape et regelverk som er i tråd med praksisen fra EU- og EFTA-domstolen.
Jussformidlingen er enig med departementet i at det er en ulikhet mellom terskelen i nåværende lovverk og praksisen fra EU- og EFTA-domstolen. Etter endringen som foreslås skal det mindre til for å bli bortvist. Etter vår oppfatning er det en stor forskjell på hva som skal til før en ilegger en sanksjon og de tilfeller hvor forebyggende tiltak vil være tilstrekkelig. Etter vår oppfatning forutsetter en sanksjon at vedkommende har opptrådt i strid med loven, mens et forebyggende tiltak i større grad kan anvendes i tilfeller hvor det kun
foreligger mistanke om uønsket atferd. Vi mener at det å innta vilkåret «tiltak for å motvirke» i bestemmelsen senker terskelen for å bortvise enkeltpersoner betraktelig.
Vi kan ikke se at departementet har vurdert konsekvensene av at virkeområdet for bestemmelsen utvides, utover å slå fast at dette er i tråd med praksisen fra EU- og EFTA-domstolen. Vi mener at departementet i større grad må problematisere bruken av bortvisning i de tilfeller hvor vedkommende ikke har begått lovbrudd.
Jussformidlingen er videre av den oppfatning at en slik endring som gir anledning til mer utstrakt bruk av bortvisning ikke er den mest hensiktsmessige løsningen på den utfordringen som skisseres i høringsbrevet. Vi kan ikke se at departementet har grundige vurderinger av bortvisning som tiltak mot denne typen kriminalitet.
Vi mener videre at vilkåret «tiltak for å motvirke eller bekjempe tilsvarende adferd» er uklart og kan åpne for en vid bruk av skjønn. Jussformidlingen ser på dette som uheldig, da det vil kunne medføre mindre forutberegnelighet og en svekket rettsikkerhet for de berørte parter. Vi ønsker at departementet tar stilling til hvilke tiltak som kreves for at vilkåret er oppfylt, og hvilke handlinger som skal til før slike tiltak blir tatt i bruk. Den foreslåtte endringen forutsetter at departementet i større grad redegjør for innholdet av bestemmelsen, i både lovtekst og forarbeider.
Vi vil også bemerke at formålet med et forebyggende tiltak er å hindre kriminalitet. Bestemmelsen åpner etter vår oppfatning i for stor grad for skjønnsmessige vurderinger og at det er problematisk sett i lys av prinsippet om etterprøvbarhet. Når det ikke er lagt nærmere føringer verken i lovtekst eller forarbeider for anvendelsen av bestemmelsen er vi av den oppfatning at det er en stor risiko for at reaksjonen ikke vil være proporsjonal i mange tilfeller. Proporsjonalitetsprinsippet er et prinsipp som er særlig fremhevet i praksisen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og derfor må vi kunne forvente at dette gjenspeiles i endringsforslaget.
Samlet stiller vi oss kritisk til å åpne for bortvisning på et slikt generelt og svært uklart grunnlag. Det er generelt betenkelig å bortvise personer i tilfeller der reaksjonen mot en norsk borger ville være å igangsette forebyggende tiltak. Argumentet for likebehandling mener vi ikke gjør seg gjeldende i dette tilfelle, da forskjellen ved å bli bortvist og det å igangsette et forebyggende tiltak er betydelig. I de tilfeller der forebyggende tiltak anses som hensiktsmessig, er vi av den oppfatning at det nettopp er forebyggende tiltak som bør anvende, ikke bortvisning. Vi ser ikke at departementet har redegjort for hvorfor en slik reaksjon skal ilegges der forebyggende tiltak anses som tilstrekkelig for norske statsborgere, og mener derfor at forslaget strider imot prinsippet om likebehandling.
2. Vedtakskompetanse
Jussformidlingen er enig med departementet i at PST trolig er et kompetent organ i slike saker. Vi ser at det i dag er et problem at UDI i mange tilfeller ikke får formidlet gradert informasjon fra PST, og dermed kun må legge deres vurderinger til grunn. Likevel stiller vi oss negative til å overføre vedtakskompetanse til PST når deler av begrunnelsen er et ønske
om en hurtig saksbehandling. Slike saker stiller et særlig krav til en grundig og forsvarlig saksbehandling ettersom vedtakene har stor betydning for den det gjelder. Vi ser imidlertid behovet for å få en hurtig saksbehandling, da dette både vil gagne samfunnet og de det gjelder. Vi ønsker likevel å påpeke at hensynet til å fatte korrekte avgjørelser må veie tyngre enn hensynet til en rask og effektiv saksbehandling.
Vi ønsker også å bemerke at organiseringen rundt departementet som klageinstans virker lite gjennomarbeidet. Etter vår oppfatning er det PST som sitter på spesialkompetanse innenfor dette feltet. Vi setter spørsmålstegn ved hvilken egnethet departementet vil ha som klageinstans. Vi anser det videre som uvisst om de berørte parter vil få en reell og tilstrekkelig klagebehandling, og ber derfor om ytterligere redegjørelse av hvordan departementet skal virke som klageinstans.